En alliert på innsiden?

"Når Herren ser med velvilje på en manns ferd, lar han endog hans fiender holde fred med ham."(Ordspr.16:7).

En underlig og tilsynelatende selvmotsigende påstand. Jeg trodde det var slik at sjelefienden angriper nettopp den som har med Herren å gjøre? Er det ikke slik at jo sterkere og tettere vi vandrer med Gud, jo mer raser djevelen rundt oss? Hater ikke den onde salvelsen, slik at demonene skriker opp om vi vandrer i Ånden til behag for Gud?

Jovisst. Vi har utvilsomt belegg for å kunne hevde det, både ut ifra Bibelens ord og vårt eget erfaringsmateriale. De som går først i striden er også mest utsatt for hogg.
Men hva menes da her med at Gud skal la våre fiender holder fred med oss? Vi har da vel ikke tenkt å bli ufarlige for djevelen?

Tidligere var jeg en mann som kjempet i første rekke på barrikadene for Gud. Jeg var svært aktiv og engasjert i kristen virksomhet, misjon og musikkproduksjon. Jeg arbeidet hardt og bad mye. Jeg reiste hyppig, var mye i nærkontakt med alle slags mennesker og hadde høy eksponeringsfaktor. Samtidig engasjerte jeg meg i debatter og diskusjonsfora der jeg hevdet mine sterke meninger om mangt og meget. Imidlertid hadde nok min nidkjære iver en sterk slagside: Jeg innså ikke hvor såret og sårbar jeg selv var. Min egen evne til å takle påkjenninger fra ymse folk og røvere i Kardemommeby var høyst begrenset. Jeg hadde liten erkjennelse av hvilken rikosjeringskraft mine framstøt hadde på de mer ubearbeidede feltene i mitt eget liv.

Inntil jeg i en alder av 47 år møtte den beryktede veggen. Jeg var såret, frustrert, deprimert, desillusjonert og skuffet. Samtidig forstod jeg ikke hvor dette egentlig kom ifra. Jeg husker jeg bad: Er det deg Gud? Ingen klare svar meldte seg. Da jeg forsøkte å forbanne fienden og binde den onde med makt, forsterket tilsynelatende bare problemene seg. Jeg fektet i løse luften, uten å vite hvor fienden egentlig befant seg. Var jeg selv en svikefull alliert med fienden? Psykiatriens mange paranoide demoner stod i kø og meldte seg på i kampen med full tyngde.

En natt jeg ropte til Gud i nød og fortvilelse over hva som foregikk i mitt liv, drømte jeg en svært virkelig drøm. Jeg stod midt i en tyrefekterarena. En stilig matador stod i manesjen og viftet med sitt røde tørkle, til stor forargelse for en diger okse som sparket og fnyste. Den fem hundre kilo tunge stuten er ikke på noen måte et intelligent dyr. Her er det naturinstinkt, hormoner og rå muskelstyrke som er drivkraften. Med stor fart så jeg det rasende dyret dundre med senkede horn mot matadoren. Idet oksen passerte det røde tørklet, kjente jeg en intens smerte samtidig som tyrefekteren stakk sitt sverd i oksens rygg. Dette scenariet gjentok seg en åtte-ti ganger, inntil oksen til slutt segnet om i manesjen med en bukett av fargede dolker stående i ryggen.

Da jeg våknet, hadde jeg en rar fornemmelse: Enten VAR jeg den oksen jeg drømte om, eller så var jeg i en slags symbiose med den. Hvordan skulle jeg ellers kjenne stikket når sverdene ble kjørt i oksen? Jeg tenkte på Davids ord: ”Du gir meg kraft som en VILLOKSE!” (Salm.92:11). Den kraften hjelper deg ikke akkurat noe særlig når du står overfor en smart matador, med dolken klar bak tørkleet. Da kan faktisk oksens styrke bli en trussel og i verste fall dens bane..

Det gikk opp for meg: Det var ikke den første dolken som tok livet av oksen. Underholdningsverdien i den utspekulerte, groteske tyrefektersporten ligger nettopp i utmattelsestaktikken. Seigpiningen av det stakkars dyret, som ikke fatter at den driver seg selv til vanvidd ved gang på gang å la seg provosere. Den tyr til det eneste våpenet den kjenner: Sin egen angrepsstyrke. Angrep er det beste forsvar, tenker den selvsikkert. Men den undervurderer effekten av et stadig tilbakevendende dolkestikk, og ender sine dager med et blødende sår. Summen av alle påkjenningene blir til slutt for mye. Til slutt er begeret fullt. Nederlaget er et faktum. Slik var det også med meg. Dum som en stut.

I dag, etter å ha vært igjennom mange og lange runder med bearbeiding, behandling, omvendelse, tilgivelse, bønn og analytisk tenkning, kjenner jeg endelig at ting begynner å komme på plass. Tiden med hvile har vært svært lærerik og god, og jeg opplever en ny indre styrke og holdning til omverdenen. Her om dagen var jeg rett og slett overrasket over meg selv: Hvorfor er jeg så rolig? Midt i et scenario av håpløst irriterende elementer, som tidligere nok hadde fått meg til å eksplodere av indre frustrasjon, fant jeg meg selv svært så uanfektet. Omtrent som da Jesus sov bak i båten, mens disiplene hylte mot stormens bølger. Hva har egentlig skjedd?

Plutselig slo dette ordet fra Ordspråksboken ned i meg: Endog fienden holder seg unna, når Herren ser med velvilje på min ferd. Sakte, men sikkert trengte denne sannheten seg inn i mitt hjerte. Johannes sier det slik: Den som er født av Gud TAR SEG I VARE, og den onde RØRER HAM IKKE! (1Joh.5:18).
Dermed ikke sagt at jeg har blitt fullkommen. Langt ifra. Men noe vesentlig har skjedd på indre bane, som i stor grad har fridd meg fra behovet for å rydde opp på ytre bane. Sårheten er borte. Det er ikke lenger sårene i mitt opprevne indre som trigges til protest mot omstendighetene. Endelig har legedom begynt å spire fram som forhåpentlig mer fremtredende enn mine mange skarpe kanter og spisse tagger.

De der ute får jeg jo ikke gjort så mye med uansett. Kanskje jeg da heller skulle konsentrere meg mer om selv å holde rustningen ved like, så ikke den ondes brannpiler går igjennom i første forsøk? Kanskje har jeg foreløpig nok med mine egne mer eller mindre skjulte synder, om jeg ikke skal skrike høyt om andres? Kanskje er det tid for å trekke ut bjelken av mitt eget øye, i stedet for å rote meg ut på flisejakt med dårlig sikt?

Forsøk et øyeblikk å se for deg dette:
Det er bare noen timer før mørkets krefter startet sitt helvetesritt mot Jesus. Alle demoner kvesset sine mest bestialske våpen i forsøket på å bekjempe utfordreren fra Lysets Rike. Jesus kan merke at det begynner å tette seg til i åndeverdenen. Da kommer han med et høyst bemerkelsesverdig utsagn: ”Denne verdens fyrste kommer, men HAN HAR INTET I MEG!”. (Joh.14:30,1930 overs)

Hvilken påstand! Her taler den eneste mann i verdenshistorien som både har sagt og bevist at djevelen ikke hadde fått okkupere så mye som en kvadratmillimeter av hans indre. Satan hadde med andre ord ikke en eneste flekk han kunne triumfere på i Mesterens lyteløse liv. Derfor var han også dømt til å tape, mens Jesus selv går med hevet hode. Den utspekulerte ondskapen og den grusomme lidelsen kom hele tiden fra utsiden – ikke innenifra. Svetten rant riktignok som blodsdråper, men han selv kunne si som salmisten: ”Mitt hjerte er rolig, Gud..”

Vi har derimot dessverre alle en ” djevelens allierte” på innsiden av oss. I vår gamle, syndige natur sitter fortsatt alle tilbøyeligheter lagret som er kapable til å slå oss ut i kampens hete. Peter måtte kaste inn håndkleet, selv om han var aldri så brennende nidkjær for Gud. Han fornektet og feilet, til tross for sin ressurssterke personlighet og mektige visjoner. Selv da han trodde at han var klar til å gå både i liv og død for Herren, fikk han høre: ”Simon, Satan KREVDE å få deg i sin vold for å SIKTE DEG SOM HVETE.” (Luk.22:31) Som hvetekornene ble kastet mot veggen av datidens bønder så skallet falt av, slik måtte også den sterke apostelen møte veggen. Det måtte bli verre før det kunne bli bedre. Det måtte sterkere lut til for å omgjøre en adrenalinstyrt villokse som Peter til fårehyrde og pinseapostel..

Da han senere så Mesteren bli angrepet i Getsemane, våknet både forsvarsmekanismen og rettferdighetssansen så han hogg øret av yppersteprestens tjener. Men Jesus ble ikke særlig imponert. ”Stikk sverdet i sliren. For den som griper til sverd skal FALLE FOR SVERD!” Fiendens allierte satt fortsatt på innsiden. Før denne ble uskadeliggjort, ville det bare føre til nederlag. Tyrefekteren hadde allerede vunnet første runde.

Det er her den store utfordringen ligger: Hvilken alliert har du på innsiden?
Jeg er glad jeg også har en himmelsk Alliert boende i mitt indre menneske, sterkere enn både oksen og matadoren til sammen. Han er hellig og fullkommen. Han styrker meg stadig med ny kraft og oppmuntring, mot og tro. Han har gitt meg del i sin natur. Mitt hjerte er rolig. Derfor holder også mine fiender fred med meg – på innsiden.