EN ØRLITEN FORANDRING FRYDER…

”Hva vil du oppnå? Hva er dine mål ved å komme hit?”, ville terapeuten noe overraskende vite da jeg ankom behandlingsstedet.

Tåpelige spørsmål. Svaret gir vel seg selv, tenkte jeg.
Jeg var sliten, nedbrutt og deprimert. Selvfølelsen og selvtilliten var på frysepunktet. Ganske bitter, skuffet og desillusjonert også etter uhorvelig mange trøkker og smeller på rekke og rad. Summen av all jævelskap de siste årene hadde lagret seg som høye, møkkete brøytekanter i kropp og sjel.
Jeg ønsket hvile. I tillegg ønsket jeg et fornuftig svar på både det ene og det andre verdensproblemet. Legedom og pleie for sjelens mange skrubbsår. Men også sannhet og lys som setter fri fra eget bedrag og åndelig tunnelsyn. Blanke ark og fargestifter til jul. En lang ønskeliste.

Det som slo meg sterkest, var at ingen profesjonelle behandlere med all sin velvillige ekspertise og kompetanse kunne gi meg dette. Det fantes ingen fasit. Ingen vidundermedisin eller universalpille som ville virke automatisk velgjørende. Ingen illusorisk Jordan-elv du bare kan dukke deg i noen ganger for så å strekke armene i været.

Ingen psykiatrisk McDonalds-drive-in der du bare kan bestille og hente i neste luke.

Terapi. Ordet smaker for oss nesten som et åndelig spa-anlegg, der du ligger passiv med beina i vann og nyter solstrålene til instrumental bakgrunns-muzak mens massøren knar deg behagelig på skuldrene.
Sorry mac. Det virkelige livet er bare ikke sånn. Ikke for noen av oss.

Selv ikke Gud i himmelen opererer slik i forhold til vår egen vilje. Han vil ha oss med på laget. Et av de greske navnene på den Hellige Ånd er ”parakletos” – en som tar tak og løfter sammen med deg. Ikke alene for deg, men i felleskap. Det flotte er at Han tar tak i den tyngste enden. Men jeg må også løfte min del. Det kan jeg. Det er jeg skapt for. Det er ikke for tungt for meg. Da hadde jo Gud vært urimelig. Det er Han ikke. Heldigvis.

Ikke at jeg ikke tror på mirakler. Selvsagt gjør jeg det. Gud er miraklenes Gud. Men når det kommer til meg selv, mitt eget liv og min egen indre verden som hadde lidd skipbrudd gjennom alskens turbulente stormer, ville det være totalt skivebom å tumle ufortrødent videre i tussmørket. Ture fram i en slags naiv struts-på-hodet-i-sanden-tro på at alt ordner seg av seg selv - uten min medvirkning. Det ville vært direkte uansvarlig og dumt. Her snakker vi jo ikke om en dårlig fot eller et vondt kne. Vårt indre menneske er alt for komplisert skrudd sammen til å bli behandlet av ufaglært arbeidskraft. Faren for feildiagnostisering på sjelens finmekanikk er overhengende.

Vi kristne taler ofte høyt og uvørent om ”forandring” meg her og ”forvandling” meg der. En slags lettvint floskel, på linje med å ta seg en dusj eller dra på en hoppe-på-sydentur. Tilsynelatende innbiller vi hverandre og oss selv at det bare er å slenge opp et par bønner, lese et par bøker, soake litt på et par møter. Og vips så er vi liksom varig ”forandret” og ”omvendt” til det ugjenkjennelige. Men omvendelse og metamorfose er radikale, livslange prosesser som krever bånn ærlighet og vilje av oss.

Dersom vi ikke vil ende opp som den naive keiseren i sine nye festklær: Alle så at han var naken og uforandret, men ingen våget å si sannheten.

Gud er avhengig av å spille på lag med vår egen refleksjon og erkjennelse, dersom vi virkelig mener alvor med vårt ønske om varig forandring i våre liv. Vi inviteres til et samarbeid, ikke passiv servering. Han dekker bord for deg, men du må spise selv. Her tilbys ikke bare lettvint overflatebehandling og symptomfjerning. Ikke bare et enkelt oljeskift og smøring. Her er det hovedservice med full oppgradering som gjelder. Åpen operasjon uten anestesi.

Omsider kom jeg fram til en svært enkel, overordnet målsetting for mitt tre måneder lange opphold. Jeg sa:
”Om jeg kan oppnå bare èn eneste liten, men dog merkbar forandring i mitt personlige liv – en varig forandring som vil være registrerbar også for andre enn meg selv – da skal jeg være meget fornøyd”.
Pytt, pytt. Ingen voldsomme mirakler altså? Ingen spektakulære kursendringer. Ingen totalomveltninger av den typen som slår ut på Richters skala. Eller?


Et gammelt sagn forteller om en arabisk handelsreisende på besøk hos den søkkrike sultanen, som tilbød å gi han alt det han bad om dersom han slo ham i sjakk. ”Alt jeg ber om”, sa den handelsreisende, ”er ett hvetekorn på den første sjakkruten, to på den neste, så fire, åtte, seksten, trettito..” Og så videre. Sultanen lo hjertelig og forsikret at det ikke ville være noe problem. Men historien ender med at sultanen ikke bare tapte sjakkpartiet, men han evnet heller ikke å betale. I sekstifjerde potens blir det nemlig snakk om astronomiske mengder av hvetekorn…

Liten tue kan jo velte stort lass – ikke bare i negativ, men også i positiv retning.
Snart fikk jeg merke at mitt til nå 50-årige liv hadde satt dype hjulspor som det ikke tok 14 dager å forandre på. Ikke tre måneder engang.
Store skip trenger stor svingradius og nøyaktig planlegging for å kunne vende på en forsvarlig måte. Å omvende seg som menneske er sannelig heller ikke bare-bare. Det krever arbeid og atter arbeid. Men det betaler seg på lang sikt.

Tilsynelatende umerkelig sneglet tiden seg av gårde gjennom de mørke vinterdagene på institusjonen. Bønn, meditasjon, samtale, trening, maling, spilling, tilgivelse, grining, skvising, lytting, tenking, føling, kjenning, prating, kjefting, soving, spising, skriving, lesing, læring…
Nye repetisjoner. Refleksjoner. Nye erkjennelser. Små drypp. Drypp, drypp.

Litt varsomt undrende må jeg tilstå at jeg var da jeg omsider kunne sjekke ut, pakket bagene i bilen og la på vei hjemover.
So that was it - nå var det altså over allerede? Nei, det var vel egentlig nå det skulle begynne. Forandringen skulle vise seg. Hadde det egentlig skjedd noe som helst?

Jeg forsøkte meg først på et par møtehelger. En slags styrkeprøve på hvor jeg står, hvordan det egentlig står til på indre bane når kampen er i gang.
Hvordan gir du et ærlig svar på dette evindelige standardspørsmålet alle stiller av kulturell høflighet: Hvordan gååår det med deg? Takk, jeg aner ikke. Jeg må testes først. Møte meg selv på nytt, i møte med omverdenen. For den har ikke forandret seg nevneverdig. Drittsekkene går fremdeles løse, og demonene lurer bak enhver liten religiøs busk.
Kunsten er å møte disse utfordringene på eget ansvar, uten selv å bli liggende og kravle i buskaset med skitten oppetter ørene. Andre kan jeg jo ikke gjøre så mye med – men hva med meg selv?

Jeg våget nesten ikke å tro det, men det kjentes utrolig godt å møte livet igjen. En ny og stabil feeling på innsiden. En slags renset indre verden som nå kunne møte utfordringene med et nytt og leget mottakerapparat. Overskudd på klippegrunn.

Ikke sånn å forstå: Jeg er fortsatt den samme. Kjenner fortsatt på irritasjon, oppgitthet og sinne over mangt og meget. Englevingene lar foreløpig vente på seg. Guarden er oppe og sansene er atter i vårlig høyberedskap. Litt godt det også, egentlig – å kjenne at jeg lever ennå. Jeg er verken lobotomert eller neddopet.
Men heller ingen Terminator som tråkker over lik på vei igjennom vegger av stål.

Det er fortsatt skjørt der inne. Det er fortsatt mye land igjen å innta.
Men noe grunnleggende har skjedd med meg som det er vanskelig å sette dekkende ord på. Og det i en alder av et halvt århundre. En ny holdning. En ny balanse. En spirende ny evne til å møte pileregnet uten å pådra meg livstruende banesår. Endelig voksen.

Sannelig ikke verst bare det..

Kona sier det også. Hun kjenner meg godt. Kanskje er hun noe inhabil? Men andre bekrefter det faktisk også, sånne som kjenner meg og bryr seg. De som våger å si deg sannheten i kjærlighet.

Vel,så døde jeg ikke likevel da. Ikke denne gangen heller. Ukrutt forgår ikke så lett.
Jeg lever ennå og har det ganske så bra, midt oppe i alt jeg ikke skjønner eller fikser bestandig.
Og det er temmelig ofte..
Tenk at en ørliten forandring kan fryde så sterkt!
Og hva gjorde jeg egentlig for det? Bare det lille jeg kunne.
Resten gjorde Han. With a little help from my friends.

Er ikke det et ørlite stort mirakel, så vet sannelig ikke jeg..