onsdag 18. februar 2009

Mitt livs maraton


Pang! Røyken siver ut av starterens pistol, og sammen med over 3000 andre mosjonister tripper jeg optimistisk over asfalten på vei ut fra Rådhusplassen. Jeg har tatt fatt på mine 42 195 meter gjennom Oslos gater i lett septemberregn - høyst frivillig!
Jeg har forsøkt å forberede meg selv på dette gjennom flere års nitidig trening og mosjonsløp. Milevis med joggeturer sitter fortsatt lagret i beina. Men aldri før har jeg løpt en så lang distanse i ett og samme drag. Derfor er det med skrekkblandet fryd jeg begir meg ut på denne beryktede styrkeprøven. Har jeg overvurdert meg selv? Eller kanskje er dette min store sjanse til å la kroppen bevise hva den makter å levere under hardt press?
De første 10 km går overraskende lett - litt for lett, kanskje? Kan jeg ha åpnet for hardt og feildisponert kreftene? Jeg kjenner oksygenet bruser i blodet idet halvmaraton passeres 10 min foran skjema. Men det er like langt igjen.21 knallharde kilometer.To ensomme timer med smerte og lidelse gjenstår.
Noen kilometer senere setter melkesyra inn for alvor. Legger og lår blir som tømmerstokker. Nå går det bare på viljen. Hva i huleste har jeg begitt meg ut på? Tusen tunge tanker og følelser jager gjennom kroppen: Vil dette holde? Lysten til å gi opp og kaste inn håndkleet melder seg nå. Eliteløperne fra halvmaraton innhenter meg, og farer forbi som en horde med veddeløpshester. Gråhårede veteraner og damer i trikot puster meg også i nakken. Selvfølelsen synker. Livet passerer i revy.
Men jeg kan da ikke stoppe her. Har andre klart dette, kan vel jeg også klare det! Fast i troen på at kroppen faktisk kan prestere mer enn det tanken sier meg i øyeblikket, motiveres jeg til å halse videre i et merkbart mer bedagelig tempo.
Den vesle heiagjengen som møter meg etter 34 km er som oppmuntrende engler: Kom igjen nå! Dette klarer du! Bra pappa! Jeg prøver å fremstå som sterk og overbevisende. Men grimasene røper nok mer at jeg nå sliter skikkelig med å identifisere meg med det tøffe langdistanseløper-idealet. Kjenner meg mer som en høyst middelmådig mosjonist på vei mot stupet. Motbakkene kjennes nå som høye fjelltopper. Men det går videre på et vis. Drikkestasjonene blir til etterlengtede oaser som byr på de lekreste retter – bananer og styrkedrikk. Jeg slafser i meg og tumler ufortrødent videre - vel vitende om at stopper jeg opp for lenge her, stivner beina som hurtigtørkende sement.
Over 5 km gjenstår. Akkurat nå kjennes det ut som den lengste distansen i verden. Mens regnvann og svette siler, biter jeg tenna sammen og presser kroppen ytterligere. Pulsen stiger raskt over 160 slag i minuttet, til tross for at farten slett ikke er stor. Et øyeblikk virker målet innen overkommelig rekkevidde. Men kroppens indre demoner snakker et annet språk: Du er nødt til å gi opp nå! Gnagsårene gjør for vondt, stakkars deg! Dette er ikke verdt det! Hva om du går på en riktig smell? Kanskje ikke hjertet ditt tåler dette?
Mens jeg stabber videre, er jeg totalt fokusert på den tilfredsstillelsen det må være bare å ha fullført løpet, tross alt. Passeringstidene er stadig mer skuffende, men jeg tvinger meg til å tenke: Så langt, litt lengre! Leggene skriker etter hvile idet jeg passerer 40 km-merket, og jeg skuer målet i det fjerne. Merkelig nok lystrer beina idet jeg forbereder en slags langspurt langs Aker Brygge.
Nå er det bare å ta ut alt det jeg ikke våget å tro var der. Kroppen mobiliserer til siste økt mot målstreken, idet jeg strener forbi et par vaklende medkonkurrenter. Så er det hele endelig over – 6 minutter etter antatt sluttid. Selvfølelsen stiger flere hakk idet kroppen segner sammen på benken. En høyttaler spraker i det fjerne: Gratulerer med vel gjennomført maraton!
Umiddelbart stivner benmuskulaturen til, og jeg har problemer med å gå. Idet jeg hjelpes inn i bilen som en lemlestet invalid med deltakermedaljen rundt halsen, lyser arrangørenes motto mot meg: Alle vinner!.
Knærne verker og jeg må gå baklengs ned trappa. Men for en lykke! Jeg har fullført løpet – bevart troen!

For 2000 år siden fullførte èn mann sitt livs maraton langs Via Dolorosa i Jerusalems støvete gater. Både Hans konkurrenter,medløpere og tilskuere lo og sa Han ikke ville klare det. Hardkjøret, smerten og lidelsen gjorde at Han segnet om under presset. Men ikke bare fullførte Han uten styrkedrikk. Han gikk av med en overlegen seier. Han løp ikke bare sitt eget løp, men også mitt og andres. Han gikk foran og banet veien, slik at jeg i dag kan fullføre mitt eget livsløp med blikket festet på Ham. Kraften fra Hans gedigne maratonseier gir overskudd, styrke og belønning til enhver som vil stå sin distanse ut. Fordi Han fullførte, vet jeg at også jeg kan. Han har gitt meg garantien for at min løype både er opptråkket, merket og fullt gjennomførbar – selv for en ustabil livsmosjonist som meg. Selv når den åndelige melkesyra setter inn for fullt, er det håp. Jeg behøver ikke være best i klassen, eller forsøke å overgå meg selv. Det holder å tro – og vite – at Han vant for oss alle.
Alle vinner! Derfor vinner også jeg. Mitt livs maraton.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar