Boikott 1.mai-toget?

Som musiker i et av byens janitsjarorkestere hadde vi også i år flere oppdrag for 1.mai-arrangementer. Et av disse var hovedmøte på Youngstorget med påfølgende demonstrasjonstog. Tidligere år har jeg ikke festet meg ved parolene fra toget, men heller konsentrert meg om spillingen og lagt meg på en nøytral linje i lojalitet med orkesteret.

Da jeg imidlertid fikk tilsendt dagens program på mail forrige uke og årets aggressive paroler lyste imot meg må jeg innrømme at jeg steilet: "Boikott Israel!" "Høyre, Venstre og KrF skaper forskjells-Oslo!" .

Etter mye frem og tilbake landet jeg på at dette kan jeg bare ikke gå i bresjen for og late som ingenting. Jeg bestemte meg derfor til slutt for å utebli fra arrangementet i sentrum, etter å ha konferert med orkesterets ledelse.

I lojalitet mot orkesteret mitt deltok jeg likevel ved flaggheising og en konsert ved et lokalt 1.mai-arrangement. Her ble det imidlertid også skutt med skarpt mot Erna Solberg og høyresiden, uten at det akkurat bidro til lystigere stemning og bedret motivasjon hos undertegnede.

Dersom 1.mai-arrangørene ikke modererer seg betraktelig for framtiden, er jeg redd det er siste gang jeg stiller til start som innleid musikant i sosialistenes uverdige markering av Arbeidernes dag i hovedstaden.

Et lite stykke norsk Afrika!

Da det nigerianske lovsangskoret stemte i med sine feiende sambatoner og sterke lovprisning, fikk jeg umiddelbart den surrealistiske følelsen av at jeg må være født i feil kropp: Min hud er hvit, men mitt hjerte er svart!

For etter et par timers tålmodig venting på beste afrikansk vis, tok møtet endelig av i en salig blanding av hattepryd, afroflette-frisyrer og parfymert svettelukt. Store mammaer svingte på bakenden mens hendene gikk i været og hele salen formelig eksploderte i en lovsang så intens og gledesfylt at det fikk en halvgammel, norsk lovsangsleder hensatt til himmelens tronsaler. Her synges det like mye med kroppen som med strupen og får en middelmådig norsk pinsegudstjeneste til å fortone seg som en begravelse. Vakre afrikanere i fargesprakende kjoler og mørke dresser beveger seg grasiøst i takt med de heftige trommerytmene. En liten kvinne ikledd kordrakt leder lovsangen fra rullestolen. En gestikulerende dirigent hvis kroppsspråk minnet mer om en norsk fotballtrener etter scoring. Vennlige møteverter som etterhvert sørget for at alle seter i den store salen ble besatt.

Vi kunne like gjerne vært i en pinsekirke midt på det sentral- afrikanske kontinentet, men vi befinner oss faktisk i Oslo Kongresshall siste søndagskveld i april. Selv værgudene hadde slått til med det som kunne minne om en alminnelig god, norsk sommer og som gjorde temperaturen levelig for de vel 1000 afrikanerne fra fjern og nær som hadde funnet veien til møtet. Selv var jeg bare en av en håndfull hvite nordmenn i klart mindretall, som var kommet for å høre selveste pastor Enoch Adeboye fra gigantmenigheten The Redeemed Church of Christ i Lagos, Nigeria - et celebert besøk av historisk format. Den lavmælte 70-åringen leder en menighet som teller flere hundre tusen svartkrøllede hoder i den vestafrikanske staten, der nær halvparten av landets befolkning er levende kristne. Tilsammen har hans menighet arbeid gående i over 140 land med tilsammen svimlende 5 millioner assosierte medlemmer, noe som gjør megakirken til verdens desidert største kristne forsamling.

Til og med den nigerianske ambassadøren i Oslo med ansvar for 4 nordiske land var tilstede, og hilset forsamlingen med sitt frimodige kristne vitnesbyrd. Han kunne også stolt fortelle om 2500 nigerianske nordmenn, og over 15 000 tilsammen i Skandinavia. De aller fleste av disse er personlig kristne, hardtarbeidende og fredelige borgere. Hit kommer de med sine respektive historier i bagasjen, men også med sin levende tro og sterke bønneliv. Det merkes, og det smitter.Min hensikt er ikke å trette leserne med detaljer fra dette møtet i hovedstaden, som varte i nærmere 4 timer. Derimot føler jeg trang til å dele noen flyktige glimt og refleksjoner fra en imponerende kristenkultur som uten tvil gir håp om vekkelse og velsignelse for vårt eget land. Norge er nemlig ikke lengre bare rødt, hvitt og blått. Nå er det både gult, brunt og svart!

Det som slår meg, er den sterke følelsen av samhold og enhet i forsamlingen. De kraftige, unisone tilropene til det som blir sagt fra podiet. Den naturlige, frie gladsangen og inderligheten, kombinert med sivilisert orden, velkledd stil og veloppdragne småbarn. Kombinasjonen av spontan glede og dypt alvor.

Når den aldrende pastoren entrer talerstolen, reiser forsamlingen seg ærbødig og applauderer til mykt akkompagnement fra orkesteret. Men Adeboye selv bøyer sine knær på plattformen og leder i stedet forsamlingen i en ydmyk bønn om at mennesker i kveld må få møte Gud. Han ber for Norge og om Guds nåde og velsignelse over land og folk. Han fører an i et acapella-kor om at Gud er hellig, god og kjærlig. En ånd av ærbødighet og gudsfrykt legger seg over kongresshallen. Rolig taler han et enkelt evangelisk budskap om den blinde tiggeren som kalte desperat på Jesus, og at Gud ser den enkeltes behov. Innimellom kommer han med små oppmuntrende hilsener til folk som strever med ulike problemer. Når alterkallet kommer, strømmer mennesker i alle aldre fram for å innvie seg til Gud og motta forbønn.

Så slår det meg plutselig: Dette er misjon. Dette er vekkelse. Dette er Norges misjonsmark for 100 år tilbake, som nå returnerer til oss for å dele det beste de har med oss. Nå er de her, de har kommet for å bli. Vi trenger dem - og vi trenger deres Gud.

En av de nigerianske pastorene fortalte om sin nyskrevne bok med den megetsigende tittelen: «The paradox of plenty» - motsetningen ved å ha mye. Som Ole Paus sa det så treffende: Vi har alt – men det er også alt vi har. Disse nigerianske solstrålene bringer med seg noen åndelige vitaminer vi sårt trenger her hjemme på berget det blå. Vårt eget land trenger å re-evangeliseres, av-religiøsiseres og gjenreises hva åndelig liv og kraft angår.

Igjen treffer tanken meg: Gud er ikke norsk. Evangeliet er internasjonalt. Jesus ble ikke født i en stall på Sørlandet. Han er multi-kulturell, og den Hellige Ånd er fargeblind. Jeg blir minnet om den svenske predikanten som ved en anledning sjokkerte alle ved å utbryte: «Många vill bli förvånade när dom kommer til himlen, och dom får se att Gud – hon är svart!»

På veien hjem fra en slik helaften kjenner jeg på at jeg har så uendelig mye å lære. Omstilling. Forandring. Omvendelse. Hengivelse. Gudsfrykt. Sist jeg kjente det slik, var da jeg for noen år tilbake skulle ha et lovsangsseminar på et senter i Nakuru, Kenya. Her stod jeg og skulle preke for disse om tilbedelse. Men det var de som hadde det – mye mer enn jeg, som hadde det mest i munnen og hodet. Jeg lærte og opplevde ti ganger mer av å ligge på kne blant svettedunstende, himmelropende afrikanere enn sittende på baken i en gjennomsnittlig hjemmestriglet, norsk kirke.

Og spør du meg om et oppriktig svar, så foretrekker jeg langt mer lukta av vekkelse og synet av glitrende hvite tenner i mørkhudede ansikter som priser Gud like sterkt på norsk bortebane som ved Ekvator. Dette gav befriende mersmak for tørste sjeler og lengsel etter å få se mer av vårt flotte, norske Afrika!

EN GENERAL I GUDS RIKE

Rev. R.W.Schambach - 3.april 1926 - 17.januar 2012

R.W.Schambach var en av generalene i Guds rike. Hans innflytelse på enkeltmenneskers liv strakte seg langt utenfor trosbevegelsen og USAs grenser.

I 1992 ble jeg invitert til å spille i møtene til verdensevangelisten, som var hovedtaler i en møteserie i Skien arrangert av evangelist Rolf Auke. Under et av møtene kokte det formelig på Stevneplassen da den gråhårede, ruvende kjempen reiste seg fra stolen og etterlyste: "Now where is MY song!?" Lovsangen hadde på det tidspunktet vart i ca 1,5 time, noe som ikke så ut til å affisere evangelisten det minste. Han var i toppform og klar for en ny økt! Han bare elsket ”Blessed be the name of the Lord” og sang koret dansende 100 ganger til med sin høye, kraftige stemme mens vi spilte så svetten silte og strengene røk. Etter møtet var vi unge fullstendig utslitte, mens den da 67 år gamle evangelisten var øyensynlig like opplagt og snakkesalig. En mektig opplevelse, som fortalte mye om den energien, overskuddet og utholdenheten denne mannen var i besittelse av i sin tjeneste for Herren. Han hadde alltid god tid. En påfølgende kollekttale på over 1 time etter lovsangen var bare oppvarmingen foran kveldens fyrverkeri av en preken med påfølgende betjening av syke og forbønn for frelsessøkende mennesker. At han har holdt intensiteten oppe i ytterligere 20 års fulltidstjeneste helt til en alder av 86, er like ubegripelig som imponerende.

Mirakler, tegn og under fulgte alltid i kjølvannet av Schambachs kraftfulle forkynnelse. Han hadde en egen evne til å se mennesker og tale tro og oppmuntring inn i deres liv. Da vi hadde møter sammen med ham og hans datter Donna i Russland på 90-tallet, var det gripende å se hvordan troen steg og formelig lyste i øynene på tilhørerne. Han var alltid bemerkelsesverdig rolig og behersket da han ba folk om å reise seg fra rullestolene og kaste krykkene, mens lovsangen stod i taket. Hans utstråling av trygghet, autoritet og tro til Gud var alltid upåvirket av omstendighetene. Derfor hadde han også evnen til å se Guds mirakuløse muligheter inn i enhver vanskelig situasjon.

Begeistring og lovsang var et av Schambachs karakteristiske kjennemerker. Som tidligere lovsangsleder for legendariske A.A.Allen på 50-tallet hadde han i seg mye av den gode, gamle "evangelistsalvelsen" som preget 50-årenes mange helbredelsesvekkelser i USA. Spontanitet, enkelhet og demonstrativ glede var faste ingredienser i Schambachs møter.

Jeg skal aldri glemme et av kveldsmøtene i Mabee Center, Tulsa der den gamle troshøvdingen prekte. Et år tidligere hadde jeg vært sammen med ham i Moskva i den store Olympiahallen Izmailova, der vårt orkester spilte og ledet lovsang i møtene. Nå var jeg på hans "hjemmebane" med over 5000 tilhørere i salen, uten at han visste om min tilstedeværelse som gjest. Den aldrende troskjempen med 300 reisedøgn i året gav meg et aldri så lite sjokk da han plutselig stoppet midt i sin preken, myste utover møtesalen, pekte på meg midt blant tusener av andre og utbrøt spontant: ”Hello! I remember you! Moscow last year! It`s good to see you son!”
En høyst uventet, utrolig oppmuntrende hilsen fra en general til en ung soldat i Herrens armè! Hans glade, enkle og gode væremåte hadde en sterk smitteeffekt på alle rundt ham og skapte en kultur av kjærlighet og personlig oppmerksomhet til alle.

Fred over R.W.Schambachs lyse minne!

Da var alle 7 sorter endelig i boks..

Da kan vi puste ut - alle 7 sorter i boks! - Uten smør må en ty til gjærbakst..

En riktig god jul til alle kjente og ukjente lesere!

Støyforurensning til hverdags

JAHALLOOO?? JAHEIDU… JAJA.. JADA.. NEIDA.. MEN HAR`U HUSKA Å SLOKKE LYSET PÅ BADET?


Han stod midt i kupeen. Trengt opp imellom stående og sittende passa- sjerer, den ene mer morgen- trøtt enn den andre. Toget var på vei fra Groruddalen mot Oslo Sentrum en helt alminnelig ukedags morgen.Her står han altså med mobilen i hånda, med dårlig kontakt og skingrende stemme. Ganske så uhemmet lirer han av seg en tirade detaljer, som gir et hundretalls andre vilt fremmede mennesker et ufrivillig og direkte innsyn i hans høyst private virkelighet. Som på et talkshow med publikum helt oppe på scenegulvet. Jeg anslår kjapt lydnivået til å overstige 70 decibel. En pakistaner og en tre-fire andre mørkhudede roper til hverandre på urdu og swahili, engelsk og norsk i ugrei forening. Et par lettkledde babes kjører sitt eget tyggistyggende stammespråk i krasst sorpranleie gjennom rosa mobiltelefoner, mens konduktøren fortvilet forsøker å åle seg gjennom mengden.

Samtidig skvaldrer og skråler to middelaldrende damer om siste helgs eskapader, tilsynelatende som om de skulle ha hatt hele toget for seg selv. Det har de ikke. Rundt på alle kanter kryr det av reisende – noen lett brydde med ørene på stilk, andre febrilsk kjempende for å holde konsentrasjonen ned i morgenavisen eller pocketboka. Noen forsøker åpenbart å kvele sin voksende irritasjon ved å sende megetsigende blikk. Atter andre stirrer som zombier ned i gulvet, apatisk rett fram eller opp i taket med tomt blikk. Ofre for en masse-audial voldtekt av gjerningsmenn og -kvinner med usynlige skylapper, som med største selvfølgelighet benytter togkupeen som sitt private kontor. Og selvsagt er de alle utilregnelige i gjerningsøyeblikket. Oppmerksomheten vendes uvilkårlig mot dem som til enhver tid roper høyest. Bare mellom 5 stasjoner har jeg fått detaljert informasjon om siste ukers salgsrapport, hvorfor han ikke kom på siste date og hva trebarnsmoren skulle ha til middag i kveld. Pluss et par andre underlivshistorier. Ved siden av meg sitter en mann og ber halvhøyt fra Koranen. Kanskje like greit, tenker jeg.

Men de fleste har allerede tatt sine tekniske forholdsregler. Summende hodetelefoner, ørepropper og sov-i-ro har forlengst kommet på plass på den stilltiende forsamlingen, der hver og en tviholder på sin egen lille verden. Den perfekte prevensjon mot den massive fonetiske forurensningen vi ikke lenger kan unngå å utsettes for, dersom vi som millioner av andre skal gjøre bruk av offentlige kommunikasjonsmidler. Alternativet er å være mer eller mindre frivillig tilhører til den verbale blottingen som når stadig nye høyder både i volum og total mangel på folkeskikk. Pådyttede distraksjoner som bare krever å fordøyes på rekordtid. Det nytter ikke lenger å late som om det ikke er der. Om ikke vi gjør noe med det, gjør det garantert noe med oss.

Men hva skal vi egentlig gjøre på restauranter og andre sosiale fellesarenaer når det verbale støynivået overstiger smertegrensen for oppmerksomhetstyveri? Ingen gidder da frivillig ta på seg rollen som fornærmet busemann og ordensvakt til alle døgnets tider? For dette er jo ikke blinde og døve individer, men tilsynelatende oppegående arbeidsfolk og studenter, som alle har det eiendommelige til felles at de mangler bevissthet om at det faktisk er andre mennesker til stede rundt dem. Følgelig er også hensynstagen og lavmælthet fraværende. De andre er da ikke mitt problem?

Jeg snakker selvsagt ikke om overreaksjoner over noen enkeltstående utbrudd fra berusede personer på vei til eller fra julebord, eller noen uskyldig småfnisende fjortiser. Jeg snakker om en permanent og irreversibel verbal kollektivkultur med det uvoksne og uansvarlige JEG-et i sentrum, noe jeg aldri har sett noe til i land som Sverige og Tyskland. Der klarer man åpenbart å forholde seg til hverandre på en hensynsfull måte. Kanskje fordi kulturen har tilpasset dem til det gjennom kollektiv læring? Eller kanskje fordi de er flere enn oss? Uansett innehar de en slags kulturell oppdragelse vi ser ut til å miste mer og mer her i vårt langstrakte kongerike. Diskresjon og privat samtale unntatt offentlighet er visst i ferd med å bli fremmedord.

”Du får hilse da”, sa jeg halvhøyt idet mannen omsider skulle legge på. ”Det har da vel ikke du noe med?”, svarte han bryskt. ”Nei, det var liksom det jeg trodde jeg også – for cirka et kvarter siden..”.

Om sikkerhet og politi i hovedstaden

Hvordan kan man ha tillit til at Politiet for framtiden vil prioritere rett saker som ivaretar vanlige folks sikkerhet i hovedstaden, uten å rette baker for smed eller skyte spurv med kanoner?

Oslo-tilstandene dominerer nyhetsbildet idet vi går over i oktobers siste dag. Nye voldtekter og drap preger overskriftene, samtidig som makteliten bedyrer at politiet gjør jobben sin så godt de kan ut ifra sine forutsetninger. Samtidig etterlates det liten tvil om at politiet er svært hardt presset kapasitetsmessig, og at dette nødvendigvis må gå ut over Oslo-politiets prioriteringer. Dette skaper et underlig spenningsforhold mellom det som må betegnes som overreaksjoner og feilprioriteringer fra politiets side, og åpenbare unnlatenhetssynder og fravær av ordensmakten på den andre.

Jeg vil forsøke å illustrere dette ved hjelp av 3 nylig selvopplevde, praktiske eksempler – alle etter 22.juli i år:

1. August 2011. Vi sitter hjemme på terrassen på Oslos østkant en lørdagskveld, og hører plutselig Politiets utrykningshelikopter svirre over oss. Vi lar oss berolige med at beredskapen tydeligvis har blitt mye bedre etter terrordøgnet en snau måned tidligere. Et par timer senere ringer telefonen. En nær venn av meg er helt på gråten, og kan fortelle at han tidligere samme kveld har vært igjennom et av sitt livs største sjokk. Han har sin åtte år gamle datter hos seg i leiligheten, og er på vei ut for å kjøpe et par brus. Like utenfor oppgangen til boligblokka i Groruddalen blir han brått og effektivt stoppet av 4 – fire – politikjøretøyer. Han blir bedt om å identifisere seg, spre bena og legge hendene på panseret. Totalt sjokkert og forvirret får han i baksetet beskjeden om at han er anmeldt av en ukjent nabo som har beskrevet ham som personen som samme ettermiddag skal ha gått bevæpnet gjennom nabolaget og skutt med en rifle. Min venn svarer hundre prosent til det oppgitte signalementet, og Politiets beredskapsstyrke er på pletten etter alle kunstens regler. Min venn får deretter opplyst at hans datter vil bli tatt hånd om av Barnevernsvakta dersom han blir brakt inn til arresten. En snau time senere blir imidlertid hele aksjonen avblåst på bakgrunn av ubekreftede påstander av en psykisk ustabil person. Min venn kan deretter skjelvende gå hjem, etter å ha fått et par beklagelser og håndtrykk av politibetjentene.

2. September 2011. Jeg svinger inn oppkjørselen til en skole på Oslos østkant en midtukekveld, på vei til jobb. Et par mørkhudede tenåringsgutter går midt i veien foran meg, uten å gjøre antydning til å flytte seg. Etter å ha kjørt bak guttene noen sekunder, tuter jeg med bilhornet. Den ene av guttene viser tydelig misnøye over å ha blitt tutet på, gjennom høylydte banneord og megetsigende fakter. Jeg stopper bilen og går ut i min fulle lengde og bredde, i den naive tro at guttene vil ta til vettet og beklage opptrinnet. Men nei – den samme gutten går nå helt opp i ansiktet på meg, og bedyrer sin fulle rett til å gå midt i veien likeså mye som meg. Sjokkert, provosert og forbannet over guttungens oppførsel gir jeg ham et lett puff bakover og ber ham om å ta seg sammen. Innvandrergutten holder deretter et lengre gebrokkent foredrag for meg om sine rettigheter, sin maktsterke far, samt at han nå har registrert mitt bilnummer for videre anmeldelse til politiet. Det siste ønsker jeg ham lykke til med, og kjører så fram til skolen der jeg parkerer. Drøye 20 minutter senere blir jeg oppringt av en betjent fra det lokale politikammeret. Han ber meg alvorlig om å komme ut for en prat. Ute på P-plassen venter det meg 3 uniformerte polititjenestemenn med en svartemarje. De informerer meg om at jeg er anmeldt for legemsfornærmelse, rasisme osv.osv. mot mindreårige av deres foresatte. Jeg gir dem etter beste evne min versjon av hendelsen som beskrevet overfor, hvorpå jeg mottar instruksjoner om hvordan jeg BURDE ha taklet situasjonen på en bedre måte. Deretter ble jeg registrert med navn, adresse og personnummer i Politiets arkiver. Saken henlegges på stedet.

3. 27. oktober 2011. Norsk Misjon i Øst arrangerer fakkeltog til støtte for forfulgte kristne, med påfølgende friluftsmøte foran Stortinget i Oslo sentrum. Undertegnede er invitert til å spille i forbindelse med markeringen, og ankommer Stortingsplassen en time i forkant. Jeg registrerer med tilfredshet en politibil som står parkert et steinkast unna der vi skal opptre. Min akkopagnerende pianist kommer deretter kjørende i sin mørke SUV og rygger helt fram til scenen bare 10 meter fra inngangen til Stortinget. Idet han går ut, registerer vi begge at den nevnte politibilen kjører sakte bort fra stedet. Ingen andre sikkerhetsvakter eller politifolk erstatter denne, etter det vi kan se. Min venn ser spørrende rundt seg og venter på å bli ”klarert” for parkering og mulig identifikasjon. Ingenting hender. Vi åpner deretter bilens bakdør og bærer ut tunge kasser, som meget gjerne kunne ha inneholdt eksplosiver eller våpen for alt det andre var vitende om. Men ingenting skjer. Vi er med andre ord overlatt helt til oss selv, uten et spørsmål om tillatelse eller legitimasjon. Deretter går arrangementet sin gang, fremdeles uten synlige tegn til politi eller ordensvakter.

Det hører også med til sistnevnte historie at Brannvesenet i Oslo nedla forbud (!) mot bruk av fakler gjennom Oslo sentrum. Dette på grunn av den angivelige brannfaren. Et par døgn senere arrangerte imidlertid Kvinnegruppa Ottar sammen med flere andre et fakkeltog gjennom sentrum ned til Jernbanetorget, med påfølgende demonstrasjonsmarkering mot de siste tiders eskalerende antall voldtekter i hovedstaden. Der hørte man ingenting om restriksjoner vedrørende bruk av fakler. En parole var ”Ta Oslo-natta tilbake!”. Samme natt ble ytterligere 5 unge kvinner meldt voldtatt i Oslo sentrum.

Som så mange andre, kunne også jeg fortsatt å fortelle flere lignende historier om hvordan Oslo-politiet forvalter sine ressurser i tiden etter 22. juli. Mitt spørsmål er: Hvordan kan man ha tillit til at Politiet for framtiden vil prioritere rett saker som ivaretar vanlige folks sikkerhet i hovedstaden, uten å rette baker for smed eller skyte spurv med kanoner?

Eg berre spyr.

Stemmen fra salen

Søndagens nasjonale minneseremoni over tragedien 22/7 ble en massiv, sterk og verdig opplevelse for oss som fulgte den fra TV-stolen, så vel som de 6000 publikummerne som fylte Oslo Spektrum til randen. Her var landets fremste kulturelite samlet side om side med statsoverhoder og monarker, pårørende og overlevende fra terrordøgnet forrige måned.

Som seg hør og bør hadde den to timer lange mega-produksjonen en teknisk stram og striglet regi. De musikalske og verbale bidragsyterne var alle som en profesjonelle, men utvilsomt engasjerte og troverdige i sine respektive fremføringer. Vakre ord og toner satt inn i en intim og varm ramme, med smakfulle bilder og multimediakulisser så vel som levende lys, skaper naturligvis sterke inntrykk som igjen trigger ditto sterke følelser. Applausen uteble da heller ikke fra salen, og som en stakket stund kunne gi assosiasjoner til en hvilken som helst gallaforestilling med dyktige artister.

Men den underliggende sorgen og fortvilelsen over det meningsløse tomrommet etter de omkomne preget allikevel hele tiden hvert minutt av minnemarkeringen, og smerten stod skrevet i ansiktene på så vel konge og statsminister som den dyktige konferansieren. En meget beveget Kong Harald innledet med de tankevekkende ordene: ”Nå er nesten alle ord brukt opp. Sorgen har mange uttrykk, og det må være rom for dem alle”. Han skulle nok få mer rett enn han kanskje var klar over.

Det storslagne arrangementet var godt over halvveis da Kringkastingsorkesteret spilte i kjølvannet av den rørende presentasjonen av de 77 omkomne. Mens tonene fra Beethovens 7.symfoni strømmet ut til folket, hørtes plutselig et rop fra salen: ”Mamma! Mamma!”. Stemmen var klar og tydelig, og stammet åpenbart fra en tilstedeværende ung mann blant publikum. Mens kameraer og fokus var rettet mot scenen gjentok de hjerteskjærende skrikene seg flere ganger, og ble unngåelig fanget opp av de mange aktiverte mikrofonene som videresendte de utover eteren.

Hva som egentlig skjedde, er ukjent for oss som ikke var tilstede under ettermiddagens seremoni. Det er for så vidt heller ikke det viktige. Sannsynligvis ble vedkommende tatt hånd om av ordensvakter så vel som tilstøtende pårørende og andre publikummere. Men for meg ble stemmen fra salen noe av det sterkeste uttrykket for den bunnløse sorgen og savnet hos de mange som har mistet sine kjære. Det spontane, uregisserte, ukontrollerte og kraftfulle skriket etter en elsket familiemedlem som ikke er mer ble en brutal og svært så hørbar illustrasjon av ordene fra kongens åpningstale: Hva gjør vi når alle ord er brukt opp? Hvilket språk har vi da for å sette navn på vår fortvilelse?

Det som et kort øyeblikk kunne fortone seg som en upassende ordensforstyrrelse fra en person i emosjonell ubalanse, var egentlig bare et helt rettmessig rop som sikkert kunne representere det følelseskaos som mange av de offerrammede satt med der og da. Den enveiskommunikasjon som til da hadde foregått fra scenen, fikk plutselig en uanmeldt reaksjon fra dypet av et fortvilet menneskes følelsesliv. Gunnar Stålsett sa til NRK at sorgen har mange ansikter. Og sannelig har den også mange stemmer. Ikke bare gullstruper og vakre innpakninger. Også det såre, nakne og klagende må det være rom for. Og de sterkeste følelsene lever ofte sitt eget liv og finner sine egne elveleier.

Som sanger og musiker har jeg mange ganger vært aktør i bisettelser av unge mennesker som døde under tragiske omstendigheter. Tidvis har jeg faktisk også sittet på første rad som pårørende og kjent på smerten over tapet av en kjær slektning eller nær venn. Ofte har jeg savnet et ærlig uttrykk mellom oss som kunne avspeile vårt hjertespråk bedre enn det fraser og ord kan makte, hvor velmente de enn er. Min egen kunstneriske bidrag har heller langt fra alltid kunne oppfange den virkelighet som de pårørende opplever, selv om de var aldri så velklingende.

For 6 år siden, bare en snau uke etter at tsunamien skylte vekk mange titalls nordmenns liv i Thailand, stod jeg selv på scenen i Oslos storstue og spilte i en storstilt lovsangskonsert. Jeg kjente på den numne følelsen av avmakt, der både ord og toner ble fattige i møte med en massiv nasjonal tragedie. Sorgen er ikke vakker. Den kan verken bortforklares eller undertrykkes. Sorgen er rå og brutal, men også sann og ærlig. Derfor krever den også et identifikasjonspunkt som snakker samme språk som den selv. Et ubehagelig primalskrik. Snørr og tårer i fri flyt.

Og etter å ha hørt den usminkede stemmen fra salen trenge seg igjennom alle lydmurer av vellyd i Oslo Spektrum, har jeg følgende refleksjon: Mon tro om vi kanskje har kommet lengre her i landet når det gjelder kollektiv sorgbearbeidelse enn velsminkede steinansikter, apati og behersket stillhet? Når stemmen fra dypet lyder uredigert og usensurert ut til omverdenen med all sin smerte, hva er det da som skjer med oss? Har vi begynt å miste de usunne hemningene som la et klamt lokk på det ektefølte, men befriende hjertespråket? Ser vi en ny kultur for befriende uttrykk av sorg og vanskelige følelser som er i ferd med å se dagens lys i landet vårt? Har det fryktelig og traumatiske i all sin gru trigget fram noe godt i oss – gjort oss kjent med noe som kan gjøre oss mer hele som mennesker?

En ting er iallfall sikkert: Når stemmen fra salen begynner å la seg høre midt i beste sendetid, da er folkesjela berørt langt innenfor kjoler og dresser.