Om å lære så lenge man skriver....

Hvorfor debatterer man egentlig?
Hvorfor utsette både seg selv og andre for en kryssild av ord som i verste fall kan ramme der man ikke ønsket, og kanskje også på en måte som heller ikke var tiltenkt?  Søker man kun en talerstol for å misjonere for sitt eget fasttømrede syn? Eller har man et overordnet ønske om å få utvidet sin egen horisont, for selv å lære og utvikles som menneske i respektfull dialog og samspill med andre?

Ideelt sett bør en debatt kunne føres med minst like mange undrende spørsmålstegn som skråsikre utropstegn. Noen kan mistenkes for å skrive leserinnlegg med skylapper, utelukkende for å postulere en utadrettet monolog, og uten å ta videre inn over seg tilbakemeldinger fra meningsmotstandere og øvrige debattanter. Betrakter man så alle de andre der ute generelt som en gjeng med presumtivt uvettige idioter som ikke ser det jeg ser, kun fordi de ikke deler samme oppfatning som meg selv? I så fall har man muligens et ikke ubetydelig problem med å se seg selv i speilet..

Etter publiseringen av mitt nylige debattinnlegg om et såkalt «råttent påskeegg» har det haglet opptil flere brett med både råtne egg og tomater i flere retninger, såvel som mer hyggelige, nyanserte og saklige kommentarer. Folk reagerer jo høyst forskjellig på måten ord kan kommuniseres på, og dette gjelder ikke minst meg selv. Etter 3 års deltakelse her på debattforumet er det kanskje på tide både å etterlyse og ventilere litt selvrefleksjon også for egen del.

Kan det være at også jeg har noe å lære? Også av de som ikke bare stryker medhårs, men som peker på sider som kanskje ikke alltid er like behagelige å svelge? Kanskje er begge deler gitt oss som nyttige «fendere» og viktige veivisere i debattens hete - ikke bare som «hår i suppa» når jeg i min nidkjære iver søker å få bekreftet min egne meningers fortreffelighet?

En ting er sikkert: Den som stikker hodet fram og skyter fra hofta, for deretter å dukke ned i skyttergravens ensomme forsvarsposisjon med skuddsikker vest, oppnår ofte svært lite annet enn ergrelse både hos seg selv og andre. Etter beste fattige evne vil jeg derfor gjøre et lite forsøk på å oppsummere noen allmenne etiske og filosofiske betraktninger jeg har gjort meg så langt – og forhåpentligvis selv tatt lærdom av – etter flere friske runder i debattringen:

• Slik jeg ser en sak, er nødvendigvis ikke slik den virkelig er. Det er som regel bare slik jeg selv ser det. Det hele og fulle bildet vil alltid være større og mer komplekst enn slik bare jeg ser det. Derfor vil jeg alltid ha noe å lære av og gjennom andre.
  
  
• Jeg må ikke til enhver tid mene noe om alt. Ihvertfall må jeg ikke alltid si alt hva jeg mener, men alltid mene hva jeg sier. Og kanskje går verden videre i beste (verste) velgående uten at jeg nødvendigvis melder mine stikk..
  
  
• Jeg må erkjenne at jeg ikke alltid har vært i stand til å beregne påvirkningskonsekvensene av mine egne ytringer, herunder den psykiske belastningen, forventningspresset og de tidsmessige kostnadene ved å følge opp i en debatt.
  
  
• Jeg må forvente å bli motsagt og imøtegått av meningsmotstandere. Blir jeg ikke det, er det et faresignal. Ubehagelige reaksjoner og protester kan ofte anses som større sunnhetstegn enn ingen reaksjon eller bare ovasjoner.
  
  
• Jeg må forvente avsporinger, stråmannsproduksjoner og hijacking av tråder fra sterke meningsytrere som ikke har skrupler med å manipulere, provosere, kverulere og regelrett «overta» debatter ut ifra egne premisser.
  
  
• Livet er ikke for nybegynnere, og Verdidebatt er verken noen søndagsskoleklasse eller svømmekurs for pingler med vannskrekk...
  
  
• Jeg må forvente å oppdage at de jeg trodde var mine meningsfeller, enten glimrer med sitt fravær eller uttrykker motstand. Samtidig kan de jeg holdt for å være mine motstandere, vise seg å uttrykke både uventet støtte og klokskap..
  
  
• «It`s not about how hard you beat – it`s about how many beats you can take, and still remain standing!» (Sylvester Stallone i «Rocky» etter 9.runde med tap...)
  
  
• Jeg står selv konstant i en dynamisk utviklingsprosess med mitt eget liv og mine egne oppfatninger. Mine meninger må derfor være gjenstand for stadig endring og korrigering, ikke statisk sementering. I denne prosessen er jeg faktisk også avhengig av andres innspill og tilbakemeldinger.
  
  
• Jeg må respektere meg selv for den jeg er og det jeg står for, uten dermed å føle meg nødsaget til å be om unnskyldning for å ha uttrykt mine oppriktige meninger eller verdisyn.
  
  
• Jeg må respektere andre for deres ståsted, uten å sette meg til doms over deres tanker og reaksjoner. Ta ballen – ikke mannen... Respekt betyr visstnok «å se om igjen»; se etter om jeg kanskje kan ha oversett eller misforstått noe..
  
  
• Jeg vil gjøre mitt ytterste for å forsøke og forstå personen bak ordene - ikke bare forutinntatt angripe en ytre fasade av provoserende meninger og holdninger.
  
  
• Jeg kan ikke til enhver tid ta ansvar for andres reaksjoner, men jeg har til enhver tid fullt ansvar for mine egne.
  
  
• Jeg kan tilsynelatende vinne en diskusjon, men tape en sjel...
  
  
• Jeg må evne å ta tilbakemeldinger for å kunne justere meg selv i henhold til det jeg oppfatter som sannhet, rettferdighet og mine fundamentale verdier. Samtidig kan jeg ikke ta alt til meg personlig, men skille mellom sak og person.
  
  
• Jeg må kontinuerlig arbeide med meg selv, mine egne reaksjoner og holdninger - ikke la meg provosere ut av fatning eller fristes til usakligheter og sårende personangrep.
  
  
• Det er ikke et nederlag å innrømme at man kan ha tatt feil, revurdere sine oppfatninger eller trekke seg rolig tilbake. Men det er et nederlag å stå steilt og hardnakket på sitt når man står med buksa nede, og at det singler i eget glass når man kaster stein..
  
  
• Jeg må lære meg å kommunisere i første person, ikke i tredje: «Når du sier...oppfatter JEG at...» - Altså ikke: «DU er en dust som ikke ser det slik jeg ser det!»
  
  
• Tale er sølv, taushet er gull. Forsøke å lese og lytte dobbelt så mye som jeg taler og skriver.  Daglig bønn: «Lord, help me to keep my big mouth shut – at least until I know for sure what I`m talking about!»
  

PASSION FLOWER

Photo, words & music by Per Søetorp
(C) HIS Music 2012
Picture taken at Karpathos, Greece june 2012
---------------------------------------------------------------------

Passion flower – beautiful
stands today, gone tomorrow
Passion flower smells so good
made for glory, fades with sorrow

Thorns of Christ wrapped in crowns of leaves
One at a time will blossom great
then it`s gone with evening late
leaving loss - still new ones wait

Awaiting life to be displayed
all too short – for just one day
still it has a purpose and a way
just to show what`s hard to say:

Life`s so fragile, takes a toll
but when one dies, a new bud rolls
out of graves with crowns of gold
proving power, bright and bold

Passion flower – white and blue
born in morning sun and dew
Opens up with greatness new
just to please some lovers few

But why does passion never last
for all future – just one blast
soon it`s gone, just this one chance
to show its beauty - then it`s passed

Made for passion, made for now
holds no future – just a vow:
Only one day, some hours to enjoy
leaving you and me no other choice

Passion fire burns and ceases
dying young for new releases
Passion flowers come and go
then they fade - head hanging low

Come and make my day arise
in my own passion paradise
but remind me of my fleeting life
born in beauty – dying in strife

Boikott 1.mai-toget?

Som musiker i et av byens janitsjarorkestere hadde vi også i år flere oppdrag for 1.mai-arrangementer. Et av disse var hovedmøte på Youngstorget med påfølgende demonstrasjonstog. Tidligere år har jeg ikke festet meg ved parolene fra toget, men heller konsentrert meg om spillingen og lagt meg på en nøytral linje i lojalitet med orkesteret.

Da jeg imidlertid fikk tilsendt dagens program på mail forrige uke og årets aggressive paroler lyste imot meg må jeg innrømme at jeg steilet: "Boikott Israel!" "Høyre, Venstre og KrF skaper forskjells-Oslo!" .

Etter mye frem og tilbake landet jeg på at dette kan jeg bare ikke gå i bresjen for og late som ingenting. Jeg bestemte meg derfor til slutt for å utebli fra arrangementet i sentrum, etter å ha konferert med orkesterets ledelse.

I lojalitet mot orkesteret mitt deltok jeg likevel ved flaggheising og en konsert ved et lokalt 1.mai-arrangement. Her ble det imidlertid også skutt med skarpt mot Erna Solberg og høyresiden, uten at det akkurat bidro til lystigere stemning og bedret motivasjon hos undertegnede.

Dersom 1.mai-arrangørene ikke modererer seg betraktelig for framtiden, er jeg redd det er siste gang jeg stiller til start som innleid musikant i sosialistenes uverdige markering av Arbeidernes dag i hovedstaden.

Et lite stykke norsk Afrika!

Da det nigerianske lovsangskoret stemte i med sine feiende sambatoner og sterke lovprisning, fikk jeg umiddelbart den surrealistiske følelsen av at jeg må være født i feil kropp: Min hud er hvit, men mitt hjerte er svart!

For etter et par timers tålmodig venting på beste afrikansk vis, tok møtet endelig av i en salig blanding av hattepryd, afroflette-frisyrer og parfymert svettelukt. Store mammaer svingte på bakenden mens hendene gikk i været og hele salen formelig eksploderte i en lovsang så intens og gledesfylt at det fikk en halvgammel, norsk lovsangsleder hensatt til himmelens tronsaler. Her synges det like mye med kroppen som med strupen og får en middelmådig norsk pinsegudstjeneste til å fortone seg som en begravelse. Vakre afrikanere i fargesprakende kjoler og mørke dresser beveger seg grasiøst i takt med de heftige trommerytmene. En liten kvinne ikledd kordrakt leder lovsangen fra rullestolen. En gestikulerende dirigent hvis kroppsspråk minnet mer om en norsk fotballtrener etter scoring. Vennlige møteverter som etterhvert sørget for at alle seter i den store salen ble besatt.

Vi kunne like gjerne vært i en pinsekirke midt på det sentral- afrikanske kontinentet, men vi befinner oss faktisk i Oslo Kongresshall siste søndagskveld i april. Selv værgudene hadde slått til med det som kunne minne om en alminnelig god, norsk sommer og som gjorde temperaturen levelig for de vel 1000 afrikanerne fra fjern og nær som hadde funnet veien til møtet. Selv var jeg bare en av en håndfull hvite nordmenn i klart mindretall, som var kommet for å høre selveste pastor Enoch Adeboye fra gigantmenigheten The Redeemed Church of Christ i Lagos, Nigeria - et celebert besøk av historisk format. Den lavmælte 70-åringen leder en menighet som teller flere hundre tusen svartkrøllede hoder i den vestafrikanske staten, der nær halvparten av landets befolkning er levende kristne. Tilsammen har hans menighet arbeid gående i over 140 land med tilsammen svimlende 5 millioner assosierte medlemmer, noe som gjør megakirken til verdens desidert største kristne forsamling.

Til og med den nigerianske ambassadøren i Oslo med ansvar for 4 nordiske land var tilstede, og hilset forsamlingen med sitt frimodige kristne vitnesbyrd. Han kunne også stolt fortelle om 2500 nigerianske nordmenn, og over 15 000 tilsammen i Skandinavia. De aller fleste av disse er personlig kristne, hardtarbeidende og fredelige borgere. Hit kommer de med sine respektive historier i bagasjen, men også med sin levende tro og sterke bønneliv. Det merkes, og det smitter.Min hensikt er ikke å trette leserne med detaljer fra dette møtet i hovedstaden, som varte i nærmere 4 timer. Derimot føler jeg trang til å dele noen flyktige glimt og refleksjoner fra en imponerende kristenkultur som uten tvil gir håp om vekkelse og velsignelse for vårt eget land. Norge er nemlig ikke lengre bare rødt, hvitt og blått. Nå er det både gult, brunt og svart!

Det som slår meg, er den sterke følelsen av samhold og enhet i forsamlingen. De kraftige, unisone tilropene til det som blir sagt fra podiet. Den naturlige, frie gladsangen og inderligheten, kombinert med sivilisert orden, velkledd stil og veloppdragne småbarn. Kombinasjonen av spontan glede og dypt alvor.

Når den aldrende pastoren entrer talerstolen, reiser forsamlingen seg ærbødig og applauderer til mykt akkompagnement fra orkesteret. Men Adeboye selv bøyer sine knær på plattformen og leder i stedet forsamlingen i en ydmyk bønn om at mennesker i kveld må få møte Gud. Han ber for Norge og om Guds nåde og velsignelse over land og folk. Han fører an i et acapella-kor om at Gud er hellig, god og kjærlig. En ånd av ærbødighet og gudsfrykt legger seg over kongresshallen. Rolig taler han et enkelt evangelisk budskap om den blinde tiggeren som kalte desperat på Jesus, og at Gud ser den enkeltes behov. Innimellom kommer han med små oppmuntrende hilsener til folk som strever med ulike problemer. Når alterkallet kommer, strømmer mennesker i alle aldre fram for å innvie seg til Gud og motta forbønn.

Så slår det meg plutselig: Dette er misjon. Dette er vekkelse. Dette er Norges misjonsmark for 100 år tilbake, som nå returnerer til oss for å dele det beste de har med oss. Nå er de her, de har kommet for å bli. Vi trenger dem - og vi trenger deres Gud.

En av de nigerianske pastorene fortalte om sin nyskrevne bok med den megetsigende tittelen: «The paradox of plenty» - motsetningen ved å ha mye. Som Ole Paus sa det så treffende: Vi har alt – men det er også alt vi har. Disse nigerianske solstrålene bringer med seg noen åndelige vitaminer vi sårt trenger her hjemme på berget det blå. Vårt eget land trenger å re-evangeliseres, av-religiøsiseres og gjenreises hva åndelig liv og kraft angår.

Igjen treffer tanken meg: Gud er ikke norsk. Evangeliet er internasjonalt. Jesus ble ikke født i en stall på Sørlandet. Han er multi-kulturell, og den Hellige Ånd er fargeblind. Jeg blir minnet om den svenske predikanten som ved en anledning sjokkerte alle ved å utbryte: «Många vill bli förvånade när dom kommer til himlen, och dom får se att Gud – hon är svart!»

På veien hjem fra en slik helaften kjenner jeg på at jeg har så uendelig mye å lære. Omstilling. Forandring. Omvendelse. Hengivelse. Gudsfrykt. Sist jeg kjente det slik, var da jeg for noen år tilbake skulle ha et lovsangsseminar på et senter i Nakuru, Kenya. Her stod jeg og skulle preke for disse om tilbedelse. Men det var de som hadde det – mye mer enn jeg, som hadde det mest i munnen og hodet. Jeg lærte og opplevde ti ganger mer av å ligge på kne blant svettedunstende, himmelropende afrikanere enn sittende på baken i en gjennomsnittlig hjemmestriglet, norsk kirke.

Og spør du meg om et oppriktig svar, så foretrekker jeg langt mer lukta av vekkelse og synet av glitrende hvite tenner i mørkhudede ansikter som priser Gud like sterkt på norsk bortebane som ved Ekvator. Dette gav befriende mersmak for tørste sjeler og lengsel etter å få se mer av vårt flotte, norske Afrika!

EN GENERAL I GUDS RIKE

Rev. R.W.Schambach - 3.april 1926 - 17.januar 2012

R.W.Schambach var en av generalene i Guds rike. Hans innflytelse på enkeltmenneskers liv strakte seg langt utenfor trosbevegelsen og USAs grenser.

I 1992 ble jeg invitert til å spille i møtene til verdensevangelisten, som var hovedtaler i en møteserie i Skien arrangert av evangelist Rolf Auke. Under et av møtene kokte det formelig på Stevneplassen da den gråhårede, ruvende kjempen reiste seg fra stolen og etterlyste: "Now where is MY song!?" Lovsangen hadde på det tidspunktet vart i ca 1,5 time, noe som ikke så ut til å affisere evangelisten det minste. Han var i toppform og klar for en ny økt! Han bare elsket ”Blessed be the name of the Lord” og sang koret dansende 100 ganger til med sin høye, kraftige stemme mens vi spilte så svetten silte og strengene røk. Etter møtet var vi unge fullstendig utslitte, mens den da 67 år gamle evangelisten var øyensynlig like opplagt og snakkesalig. En mektig opplevelse, som fortalte mye om den energien, overskuddet og utholdenheten denne mannen var i besittelse av i sin tjeneste for Herren. Han hadde alltid god tid. En påfølgende kollekttale på over 1 time etter lovsangen var bare oppvarmingen foran kveldens fyrverkeri av en preken med påfølgende betjening av syke og forbønn for frelsessøkende mennesker. At han har holdt intensiteten oppe i ytterligere 20 års fulltidstjeneste helt til en alder av 86, er like ubegripelig som imponerende.

Mirakler, tegn og under fulgte alltid i kjølvannet av Schambachs kraftfulle forkynnelse. Han hadde en egen evne til å se mennesker og tale tro og oppmuntring inn i deres liv. Da vi hadde møter sammen med ham og hans datter Donna i Russland på 90-tallet, var det gripende å se hvordan troen steg og formelig lyste i øynene på tilhørerne. Han var alltid bemerkelsesverdig rolig og behersket da han ba folk om å reise seg fra rullestolene og kaste krykkene, mens lovsangen stod i taket. Hans utstråling av trygghet, autoritet og tro til Gud var alltid upåvirket av omstendighetene. Derfor hadde han også evnen til å se Guds mirakuløse muligheter inn i enhver vanskelig situasjon.

Begeistring og lovsang var et av Schambachs karakteristiske kjennemerker. Som tidligere lovsangsleder for legendariske A.A.Allen på 50-tallet hadde han i seg mye av den gode, gamle "evangelistsalvelsen" som preget 50-årenes mange helbredelsesvekkelser i USA. Spontanitet, enkelhet og demonstrativ glede var faste ingredienser i Schambachs møter.

Jeg skal aldri glemme et av kveldsmøtene i Mabee Center, Tulsa der den gamle troshøvdingen prekte. Et år tidligere hadde jeg vært sammen med ham i Moskva i den store Olympiahallen Izmailova, der vårt orkester spilte og ledet lovsang i møtene. Nå var jeg på hans "hjemmebane" med over 5000 tilhørere i salen, uten at han visste om min tilstedeværelse som gjest. Den aldrende troskjempen med 300 reisedøgn i året gav meg et aldri så lite sjokk da han plutselig stoppet midt i sin preken, myste utover møtesalen, pekte på meg midt blant tusener av andre og utbrøt spontant: ”Hello! I remember you! Moscow last year! It`s good to see you son!”
En høyst uventet, utrolig oppmuntrende hilsen fra en general til en ung soldat i Herrens armè! Hans glade, enkle og gode væremåte hadde en sterk smitteeffekt på alle rundt ham og skapte en kultur av kjærlighet og personlig oppmerksomhet til alle.

Fred over R.W.Schambachs lyse minne!

Da var alle 7 sorter endelig i boks..

Da kan vi puste ut - alle 7 sorter i boks! - Uten smør må en ty til gjærbakst..

En riktig god jul til alle kjente og ukjente lesere!

Støyforurensning til hverdags

JAHALLOOO?? JAHEIDU… JAJA.. JADA.. NEIDA.. MEN HAR`U HUSKA Å SLOKKE LYSET PÅ BADET?


Han stod midt i kupeen. Trengt opp imellom stående og sittende passa- sjerer, den ene mer morgen- trøtt enn den andre. Toget var på vei fra Groruddalen mot Oslo Sentrum en helt alminnelig ukedags morgen.Her står han altså med mobilen i hånda, med dårlig kontakt og skingrende stemme. Ganske så uhemmet lirer han av seg en tirade detaljer, som gir et hundretalls andre vilt fremmede mennesker et ufrivillig og direkte innsyn i hans høyst private virkelighet. Som på et talkshow med publikum helt oppe på scenegulvet. Jeg anslår kjapt lydnivået til å overstige 70 decibel. En pakistaner og en tre-fire andre mørkhudede roper til hverandre på urdu og swahili, engelsk og norsk i ugrei forening. Et par lettkledde babes kjører sitt eget tyggistyggende stammespråk i krasst sorpranleie gjennom rosa mobiltelefoner, mens konduktøren fortvilet forsøker å åle seg gjennom mengden.

Samtidig skvaldrer og skråler to middelaldrende damer om siste helgs eskapader, tilsynelatende som om de skulle ha hatt hele toget for seg selv. Det har de ikke. Rundt på alle kanter kryr det av reisende – noen lett brydde med ørene på stilk, andre febrilsk kjempende for å holde konsentrasjonen ned i morgenavisen eller pocketboka. Noen forsøker åpenbart å kvele sin voksende irritasjon ved å sende megetsigende blikk. Atter andre stirrer som zombier ned i gulvet, apatisk rett fram eller opp i taket med tomt blikk. Ofre for en masse-audial voldtekt av gjerningsmenn og -kvinner med usynlige skylapper, som med største selvfølgelighet benytter togkupeen som sitt private kontor. Og selvsagt er de alle utilregnelige i gjerningsøyeblikket. Oppmerksomheten vendes uvilkårlig mot dem som til enhver tid roper høyest. Bare mellom 5 stasjoner har jeg fått detaljert informasjon om siste ukers salgsrapport, hvorfor han ikke kom på siste date og hva trebarnsmoren skulle ha til middag i kveld. Pluss et par andre underlivshistorier. Ved siden av meg sitter en mann og ber halvhøyt fra Koranen. Kanskje like greit, tenker jeg.

Men de fleste har allerede tatt sine tekniske forholdsregler. Summende hodetelefoner, ørepropper og sov-i-ro har forlengst kommet på plass på den stilltiende forsamlingen, der hver og en tviholder på sin egen lille verden. Den perfekte prevensjon mot den massive fonetiske forurensningen vi ikke lenger kan unngå å utsettes for, dersom vi som millioner av andre skal gjøre bruk av offentlige kommunikasjonsmidler. Alternativet er å være mer eller mindre frivillig tilhører til den verbale blottingen som når stadig nye høyder både i volum og total mangel på folkeskikk. Pådyttede distraksjoner som bare krever å fordøyes på rekordtid. Det nytter ikke lenger å late som om det ikke er der. Om ikke vi gjør noe med det, gjør det garantert noe med oss.

Men hva skal vi egentlig gjøre på restauranter og andre sosiale fellesarenaer når det verbale støynivået overstiger smertegrensen for oppmerksomhetstyveri? Ingen gidder da frivillig ta på seg rollen som fornærmet busemann og ordensvakt til alle døgnets tider? For dette er jo ikke blinde og døve individer, men tilsynelatende oppegående arbeidsfolk og studenter, som alle har det eiendommelige til felles at de mangler bevissthet om at det faktisk er andre mennesker til stede rundt dem. Følgelig er også hensynstagen og lavmælthet fraværende. De andre er da ikke mitt problem?

Jeg snakker selvsagt ikke om overreaksjoner over noen enkeltstående utbrudd fra berusede personer på vei til eller fra julebord, eller noen uskyldig småfnisende fjortiser. Jeg snakker om en permanent og irreversibel verbal kollektivkultur med det uvoksne og uansvarlige JEG-et i sentrum, noe jeg aldri har sett noe til i land som Sverige og Tyskland. Der klarer man åpenbart å forholde seg til hverandre på en hensynsfull måte. Kanskje fordi kulturen har tilpasset dem til det gjennom kollektiv læring? Eller kanskje fordi de er flere enn oss? Uansett innehar de en slags kulturell oppdragelse vi ser ut til å miste mer og mer her i vårt langstrakte kongerike. Diskresjon og privat samtale unntatt offentlighet er visst i ferd med å bli fremmedord.

”Du får hilse da”, sa jeg halvhøyt idet mannen omsider skulle legge på. ”Det har da vel ikke du noe med?”, svarte han bryskt. ”Nei, det var liksom det jeg trodde jeg også – for cirka et kvarter siden..”.